Munin, Olav og reisen til Norheim
Skrevet og ilustrert av Leo Utskot
I gamle dager, mens folk dyrket jorden og rodde langs fjordene i små trebåter, var det noen som fulgte med dem fra langt der oppe. Høyt over skyene, der dag og natt glir over i hverandre uten hastverk, holdt gudene til. De vandret mellom verdener, stirret inn i tidens dyp, og undret seg over alt det rare menneskene fant på.
Allfaderen Odin likte særlig å følge med. Og når han ville vite mer, sendte han sin trofaste ravn, Munin.
Munin var ikke som andre fugler. Han kunne se inn i menneskers drømmer og huske det andre glemte.
– Fly over verden og fortell meg hva du ser, sa Odin en kveld.
– Som du vil, Allfader. De der nede er rare vesener – nysgjerrige, klønete og fulle av følelser. Men jeg må si de fenger meg, svarte Munin, og satte kursen mot vest.
Munin fløy over fjell og daler, over trær som strakte seg som grønne fingre mot himmelen. Han elsket synet av fjordene, hvor de høye fjellene reiste seg rett opp fra det stille, kalde vannet.
Da han nærmet seg en liten bygd som het Norheim, fikk han øye på noe som fanget oppmerksomheten hans på den andre siden av fjorden.
En gutt stod ved vannkanten, og foran ham lå en liten trebåt som langsomt sank ned i det mørke vannet.
– Å nei! ropte gutten og senket hodet i frustrasjon. – Båten min sank nok en gang.
Bestefaren hans, Knut, sto litt unna med hendene i lommene og et mildt smil om munnen.
– Kanskje går det bedre neste gang, sa Knut rolig. – Og jeg kan hjelpe deg om du vil.
– Nei! svarte Olav bestemt. – Jeg klarer det selv!
Så snudde han seg og gikk stille inn mot huset sitt.
Senere den kvelden, da huset var stille og mørkt, fløy Munin lydløst inn gjennom vinduet og satte seg på karmen i Olavs rom.
Med øyne som glitret som stjerner, lukket han øynene og lot seg gli inn i guttens drøm.
Olav stod på bryggekanten, og foran ham lå den høye, dype fjorden som skilte ham fra bygda Norheim. Hjertet hans føltes tungt.
Han tenkte på Sonia, sin kjære venn som hadde flyttet til Norheim.
«Å, hvor jeg savner Sonia,» tenkte Olav med tungt hjerte. «Hun er så god mot meg, og vi pleide å leke sammen hver dag. Men fjorden er så bred, og jeg er ikke flink nok til å lage en båt som kan ta meg dit. Kanskje jeg aldri klarer det...»
Munin så alt dette som gjennom en tynn tåke, og bestemte seg for å hjelpe.
Neste morgen våknet Olav tidlig. Han visste hva han måtte gjøre.
Han fant bestefar Knut i gården, hvor han pusset på gamle verktøy.
– Bestefar, sa Olav nølende, – tror du du kan hjelpe meg med å bygge en ny båt? En som kan tåle fjorden?
Knut smilte varmt.
– Det kan jeg, sa han. – Kom, så skal jeg lære deg hvordan vi gjør det.
Sammen gikk de inn i verkstedet. Knut viste Olav øksa, saga, hammeren og spikrene.
– Først må vi finne sterk og rett ved, sa han. – Og så begynner vi med å bygge båten opp ned, sånn at den får god form.
Olav fulgte nøye med mens Knut viste ham hvordan ribbene skulle festes på kjølen.
– Ikke vær redd for å spørre, sa Knut tålmodig. – Det er slik man lærer.
Dagene gikk med til arbeid i verkstedet. Sakte tok båten form, som et omvendt skrog mot himmelen.
Olav begynte å tro at han kunne klare det likevel.
Endelig var båten ferdig. Den stod stolt og sterk ved vannkanten, med nytt seil og tau som knyttet alt sammen.
Olav kunne nesten ikke tro det. Han smilte bredt.
– Takk, bestefar. Jeg tror vi kan klare det nå.
Knut nikket rolig.
– Husk å holde fast i tauene og se etter vinden.
De satte seg i båten, og med et forsiktig dytt gled de ut på fjorden. Vannet glitret under solen, og fjellene speilet seg i det stille havet.
Men snart blåste vinden opp, og bølgene ble større. Olav kjente hjertet banke hardt i brystet.
Munin, som fløy høyt over dem, så redselen i guttenes blikk. Han fløy raskt til Odin og ba om hjelp.
Gudene hørte Munins bønn. Sakte og stille stilnet vinden, og bølgene la seg til ro.
Olav og Knut pustet lettet ut og fortsatte reisen, nærmere og nærmere Norheim.
Da de endelig nådde den rolige stranden ved Norheim, sto Sonia der og ventet. Hun smilte bredt da hun fikk øye på Olav.
– Olav! ropte hun og løp bort til ham.
Barna kastet seg i armene på hverandre, og Olavs hjerte ble lett som fjær.
Knut stod litt tilbaketrukket og smilte varmt. Han visste at denne reisen hadde lært Olav noe viktig — at med tålmodighet, hjelp fra dem som kan mer, og litt mot, kunne selv store drømmer bli virkelighet.
Munin satt høyt oppe i et tre og så på. Han nikket fornøyd før han slo ut vingene og fløy tilbake til Odin med gode nyheter.
Slik ble historien om Olav og Munin fortalt videre, som et eventyr om vennskap, mot og magi — og hvordan veien til drømmene noen ganger går gjennom hjelp og samarbeid.